tirsdag 26. februar 2008

Storslåtte Sydney

Paa valentinesday landet vi i millionbyen Sydney etter ett taarevaatt farvel med New Zealand. Flyturen gikk bra bortsett fra at Heidi provde aa smugle med seg div matvarer som syltetoyglass, nugatti, smor, og honning. Et bra forsok, men hun klarte ikke aa overbevise vaktene om at det ikke var sprengstoff eller narkotika. Bare noen ussle knekkebrod og litt ris fikk ble med.

Da vi kom frem til hostellet, G'Day, fikk vi bakoversveis. Alt var dekket med faele vegg til vegg tepper, lakene var fulle av haar og ellers var det ganske mokkete overalt. Paa toppen av det hele maatte Heidi dele koyeseng med en gaeren dame som alle advarte oss mot (inkludert de ansatte). Derfor bytta vi til et kurrant rom som vi delte med to rolige engelskmenn.

Vi feira valentinesday med en velsmakende pizza laget av en hyggelig syrianer, tok oss en spasertur gjennom Botanical Gardens sammen med titusen flaggermus og avslutta den perfekte kvelden med en romantisk komedie paa en utendorskino plassert i vannet med utsikt mot Operahuset og Harbour Bridge paa den ene siden og Sydneys skyline paa den andre. Nydelig var det og vi elsket Sydney fra forste stund. Et sted vi anbefaler alle aa dra!

Her hviler hundre flaggermus i et av traerne i Botanical Gardens, mens de resterende tusen floy over hodene vaare.


Vaar utsokte utsikt over Sydney harbour fra et kupp av en kinosal. Filmen vi saa var forovrig 27 dresses. Den perfekte valentines film.
















Dag to begynte vi med aa gaa gjennom skyskraperne og ut til havna. Her spiste vi lunsj mens vi horte paa en aborginer spille didjeridoo. Naar man skal spille paa en sann maa man puste inn av nesa og ut av munnen samtidig. Hvordan er det mulig??! Vi over hver dag. Havna var noe aa skrive hjem om, og det samme var "The Rocks", Sydneys forste bosetning som lenge var et slumomraade men som naa er fullt av koselige kafeer i trange smug. Etter det lop vi opp i et av taarnene til Harbour Bridge, speida utover byen og lop ned igjen til havna for aa ta ferga til Manley. Baatturen ut dit var flott, Sydney tar seg jammen godt ut fra alle vinkler! I Manley spiste vi pasta og tok litt vin paa brygga foer vi maatte soke tilflukt i en tysk pub paa grunn av en kakkerlakk som forfulgte oss.

Den siste dagen var planen aa sende hjem en dross staesj med posten, men siden vi ikke fant noe aapent postkontor maatte vi dra paa shopping med soveposer, boker og masse klaer. Kan tro det ble varmt i Sydneysola, men moro var det lell. Vi var innom et marked i Paddington hvor de solgte alt fra smykker, kunst og klaer til blomster, mat og mobler. I Sydney har de lite fantasi og har rappa en dross av Londons stedsnavn som Oxford street, Kings Cross, Bayswater og mange flere. Kanskje det henger igjen fra kolonitiden. Sydney er vaar favoritt-storby saa langt paa reisen, gleder oss til aa komme tilbake et par dager for vi drar til Bangkok.

Dagen etter tok en en uhyggelig lang busstur paa fjorten timer opp til surfemekka Byron Bay.

Her bodde vi paa et fint YHA hostell fullt av andre nordmenn og svensker. Folte nesten at vi var i Skandinavia. Vi levde noen latmannsdager i Byron Bay, laa paa stranda, kikka i butikkene, sokte tilflukt i kafeene og drakk jordbaerfrappe naar regnskurene kom, dansa paa Cheeky Monkey's og var paa kino og saa Juno. Veldig bra film!

Dro videre til Brisbane etter tre dager for en snarvisitt. Fikk ikke noe saerlig inntrykk av Brisbane bortsett fra at det virket som en traffikert businessby uten noen saerlig spennende aa se paa. Saa etter en natt hoppa vi paa bussen igjen, denne gang til Hervey Bay for aa dra paa campingtur paa Fraiser Island.

tirsdag 12. februar 2008

Rask ridetur gjennom Ringenes Herre rike

Vaar siste dag i Queenstown brukte vi paa hesteryggen! Hestejenta Heidi gleda seg vilt til rideturen, mens Solveig som har litt daarlige hesteerfaringer var hakket mer skeptisk.

Vi ble henta i byen, og kjorte i en times tid langs flotte lake Wakatipu for vi var fremme. Stedet hvor vi skulle ri laa vakkert til, rett ved en elvemunning og med digre fjell rundt paa alle kanter. Gront og frodig var det ogsaa. I dette omraadet har de visst filma en del av scenene i Ringenes Herre, blant annet de som er fra "Misty Mountains". Saa flott var det!

"Misty Mountains" og High Country Horses!

Etter aa ha faatt hver vaar hest, Heidi red paa den veltrente spranghesten Bert og Solveig paa sultne Little Red som benyttet hver anledning til aa ta seg en jafs av naermeste busk, bar det avgaarde. Den forste halvtimen gikk vi rolig paa rekke og rad, for vi speeda opp med litt trav. Det gikk ganske fort og humpa no sinnsykt, men moro var det lell. Etter et par minutter viste det seg at den ene jenta som var med hadde litt problemer med hesten sin, han ville ikke gjore som hun sa. Saa da delte vi gruppa i to, slik at de som hadde litt erfaring kunne trave eller galoppere i forveien, mens nybegynnerne kunne komme gaaende bak. En ganske fin losning, Heidi joina den raske travegruppa, mens Solveig kom luntende etter i sakte tempo. Turen gikk gjennom skog og kratt, over sletter og elver med straalende sol hele veien. Red i ca tre timer uten dramatikk for vi var tilbake paa gaarden. Og alle var enige om at det hadde vaert en fin tur :)



Majestetiske Milford Sound og Topptur i Te Anau

Vi hadde hoert mange go'ord om New Zealands fantastiske fjorder og bestemte oss for at vi maatte legge i vei og sjekke om disse fjordene var saa nydelige og fantastiske som entusastiske amerikanere og engelskmenn ville ha det til. Naa hadde jo ikke disse stakkarene sett slikt for, tenkte vi, mens vi nordmenn hadde antageligvis likedan, om ikke flottere, i bakgaarden, saa det var jo slettes ikke sikkert at vi kom til aa vaere like imponerte. Blei det som med Franz Josef isbreen -"Sett det foer, lissom"?

Her paa baaten, for anledningen laant Carolas vindmaskin.

Paa veien fra Queenstown til Milford Sound ble vi imidlertid veldig imponerte, det hoyeste fjellet i Fiordland National Park var 2600 moh, og det var jo hoyere enn vaar egen Galdhoypiggen! Mektige fjell med sno og isbree omkranset oss paa alle kanter, elvene var gronne og fjellsidene enorme. Da vi kom til hoydepunktet paa turen, Milford Sound (som da egentlig burde het Milford Fiord), var det veldig fint, spesielt fjellet som stakk opp av havet som en haifinne og som var New Zealands mest fotograferte objekt, men ogsaa ganske likt hjemme. Saa fjorder har vi noen mye lengre og veldig flotte eksempler av hjemme ogsaa, men fjellene synes vi jommen var mer imponerende her sor. Vi hadde folelsen av aa vare hjemme, paa andre siden av kloden!

Innerst i fjorden er fjellet som er saa poppis.

Her stod vi aa venta paa at Gandalf skulle komme ridende ned fjellsida. Visstnok fikk de ikke lov aa filme inn scener til Ringenes Herre her fordi veien var for farlig til aa ha fanatiske filmfreaks valfartende til omraadet.


Meg og gjerningsmannen (kammeraten som mista div i lokal innsjo).

Mer vakre fjell og daler.

Milford Sound (fiord).

Fossefall ned fra fjellsida og ut i fjorden som de tohundre japanerne ble helt ville naar de saa.

Pa veien tilbake hoppa vi av bussen i Te Anau, hvor vi skulle tilbringe to netter for aa jogge opp en av fjellsidene i naerheten, vi er jo tross alt norske fjellgeiter. Vi hadde planlagt aa komme oss opp til Luxmore Hut 1084moh. Vi stod opp tidlig dagen etter og tok baaten til blodpris over vannet (Lake Te Anau, NZs nest storste innsjo) og satte oppover med friskt mot. Utrolig fine skoger og traer her, og da vi hadde kommet hoyt nok opp forsvant plutselig alle traerne og ble erstattet av myr og straa. Begynte aa regne akkurat da vi hadde kommet opp til hytta, saa vi satt her og spiste nista vaar, for vi tok oss en tur videre oppover paa en liten topp. Helt til toppen kom vi ikke, men moro var det naa lell. Da vi kom ned igjen til hytta satt jammen i meg selveste franskmannen Max der, saa da ble det gjenforeningsfest og en tur i den lokale kalksteinsgrotta. Vi gikk ned igjen sammen med Max og tyskeren Daniel og var utroooolig slitne og saare under beina da vi kom tilbake til hostellet etter 10 timer paa tur og ha tilbakelagt 3 mil. Fortjent tok vi oss en lang dusj, spiste forferdelig tomatsuppe, noen merkelige (men ganske gode) pannekaker og restepasta, og drakk litt rodvin. En dag uten alkohol er som en dag uten mening! (hehemm...)

Dagen etter satt Heidi som et slakt i sofaen aa hekla nesten hele dagen, mens Sol var en tur i byen, foer det bar tilbake til Queenstown.

Ut paa tur, aldri sur!


















Finfin utsikt!

Veery niiiice!


















Dypt inne i kalksteingrottene midt i svarteste fjellheimen viste det seg at det gikk gjetord om turister som aldri hadde funnet ut igjen og fortsatt vandret de endelose trange underjordiske gangene, blandt stalagmitter og stalagtitter. Det synes vi hoertes skummelt ut:

Kule Queenstown

Paa veien fra Franz Josef til Wanaka klarte vaar toffe busssjaafor Jono aa kjore fast bussen paa en elvebredde etter akkurat aa ha uttalt "I never get stuck". Da maatte hele bussen ut og dytte, og akkurat da vi trodde alt haap var ute klarte vi aa faa lempa bussen ut av steinene og vi suste videre. Hadde forresten en lek gaaende som Jono introduserte for alle paa bussen da vi kom paa i Nelson, som gikk ut paa at det ikke var lov aa si "mine" da han synes det var et altfor egoistisk ord. Hver gang noen sa det maatte man ta ti push-ups uansett hvor man var, denne leken foregikk natt og dag hele veien til Queenstown. Etterhvert gikk det sport i aa prove aa lure hverandre til aa si mine paa de mest upraktiske steder. Klassikeren var "Who owns these..?" og aa sette paa sagen "Sweet child of...." og se hvem som sang med paa refrenget. Solveig maate ta ti push-ups paa puben, mens Heidi lurte seg alltid unna.

Mark tar push-ups paa bussen etter aa ha erklaert at sandwitchen er hans.



Heidi slukker torsten i en kort vannpause paa vei til Wanaka.












Vi var en natt i Wanaka, et veldig fint sted, men hvor det ikke skjedde stort. Morgenen etter kjorte vi videre i retning Queenstown. Var en snartur innom Puzzling World, der vi lurte hjernen med ulike synsbedrag. Var inne i et veldig stilig rom der en ble veldig stor og en ble veldig liten. I et annet rom rant vannet oppover, alt trossa gravitasjonskreftene og det var veldig vanskelig aa holde seg paa beina. Etter dette brukte vi timesvis paa aa finne fire taarn og utgangen i en av verdens forste moderne labyrinter. Etter aa ha brukt to timer paa aa labbe rundt i labyrinten labba vi ut igjen og kjorte til strikkhoppets fodested, hvor mange fra bussen kasta seg 43 meter ned fra en bro.

Solveig the teskjekjerring og kjempe-Heidi.

Vel fremme i Queenstown var det rett ut paa byen for en avskjedsfest, som strakk seg over tre kvelder, med gjengen paa bussen. Ellers var Queenie en veldig fin by, nydelige fjell, vakker innsjo, innbydende park med reggae-festival paa Bob Marley fodselsdag, og overflod av ekstremsporttilbud for den eventyrlystne. Vi derimot jogga opp til toppen av gondolbanen og sneik oss med ned igjen. Utsikten var det ikke noe aa utsette paa! Ellers lada vi batteriene ved aa unne oss litt ordentlig shopping paa vaar favorittbutikk Glassons (uttales Glassaa med fransk aksent) og testa ut mange av Queenstowns koselige kafeer og isbarer.

Vaare roomies paa turen; Hanah og Erika fra San Fransisco.

Gjengen fra bussen paa fest.

Utsikt over Queenstown fra toppen av gondolbanen. En stor glasial innsjo og The Remarkables (fjella) i bakgrunnen.















onsdag 6. februar 2008

Fritt fall i Franz Josef

Ferden gikk videre til Franz Josef, en lite og turisifisert sted hvor folk valfarter for aa se bre og fjell. Vi droppa den vanlige breturen til fordel for et luftig fallskjermhopp! Og det var jammen noe for seg selv! Verdens minste fly (klarte aa skvise inn en pilot, to proff hoppere og oss to, men da var det sannelig fullt!) fraktet oss opp til 12 000 fot, der vi hadde nydelig utsikt over NZs hoyeste fjell Mt. Cook og drossevis av isbreeer paa den ene siden, Tasman Sea og regnskog paa den andre. Fikk ikke nyte utsikten saa lenge. Plutselig aapna de dora og Solveig ble dytta utafor. Dinglende 4km over bakken provde vi aa faa fram et glis til kamera, for det baerte nedover i 200 km/t. I det Solveig hadde tatt en grasios salto ut av flyet ble Heidi med makt aka mot aapningen, toff i tryne for kamera, men med hjertet i halsen.


Det var noen uvirkelige og nervepirrende 45 sekunder for fallskjermen gudskjelov loste seg ut, og vi kunne puste lettet ut. Resten av turen ned var en sann fornoyelse, og etterpaa var vi bare to store glis.


Etter det var gjort svevde vi i skyene de neste dagene, trengte ikke noe mer action den uka. Vi slappa av paa fint hostell, skulle egentlig padle paa en vakker "mirror lake", men vaergudene var dessverre i mot oss.






























































































lørdag 2. februar 2008

Party paa Poo Pub!

Da vi ble henta av Kiwi bussen igjen i Nelson ble dette bussen vi dro nedover hele vestkysten med. Vi dro nedover til Westport der vi provde oss med Jetboat paa Bullet River. I Westport ble vi bare en natt for vi dro videre. Stoppa for aa se det geologiske underverket Pancake Rocks, hvor de ogsaa lagde noen utrolig gode pannekaker, merkelig nok, som vi selvfolgelig maatte smake! Saa gikk ferden ned til et bitte lite sted hvor vi bodde paa et ode "hostell" som en veldig gammel mann drev eksklusivt for Kiwi. Siden det var absolutt ingenting aa gjore her, arrangerte Kiwi utkledningsfest hvor tema vi fikk var Bad taste. Dere kan jo sjekke ut festen og kostymene under! Kveldens hit var Flip Cup, en helt suveren drikkelek, skal laere den til alle naar vi kommer hjem! Kveldens hoydepunkt var naar veskene vaare ble drukna i en innsjo, og ipod og kamera til Heidi dode.
Vi gikk en liten gaatur langs kysten med meget pen utsikt.

Naturens underverk; Pancake Rocks. Da lurer sikkert alle paa hvordan de ble dannet, men det er det ingen som vet helt. Ikke engang vi! Men no kalkstein og erosjon er nok med i bildet.

Vi kjoerte 80's gym, for aa minnes fantastiske svalis tider!


Taperlaget Solveig, Jake og Cole maatte gjore som befalt hver gang de tapte slaget under Flip cups.
















Noen av gutta ikledd dameklaer. Er det ikke alltid det gutta tar paa seg saa fort de har sjansen?
Pga. tekniske problemer maa dere snu hodet for aa nyte synet.

Pedro fra Spania.











Charles fra Sverige.












Max fra Frankrike og toalettmonster fra Uruguay.











Hele gjengen samla.