tirsdag 12. februar 2008

Majestetiske Milford Sound og Topptur i Te Anau

Vi hadde hoert mange go'ord om New Zealands fantastiske fjorder og bestemte oss for at vi maatte legge i vei og sjekke om disse fjordene var saa nydelige og fantastiske som entusastiske amerikanere og engelskmenn ville ha det til. Naa hadde jo ikke disse stakkarene sett slikt for, tenkte vi, mens vi nordmenn hadde antageligvis likedan, om ikke flottere, i bakgaarden, saa det var jo slettes ikke sikkert at vi kom til aa vaere like imponerte. Blei det som med Franz Josef isbreen -"Sett det foer, lissom"?

Her paa baaten, for anledningen laant Carolas vindmaskin.

Paa veien fra Queenstown til Milford Sound ble vi imidlertid veldig imponerte, det hoyeste fjellet i Fiordland National Park var 2600 moh, og det var jo hoyere enn vaar egen Galdhoypiggen! Mektige fjell med sno og isbree omkranset oss paa alle kanter, elvene var gronne og fjellsidene enorme. Da vi kom til hoydepunktet paa turen, Milford Sound (som da egentlig burde het Milford Fiord), var det veldig fint, spesielt fjellet som stakk opp av havet som en haifinne og som var New Zealands mest fotograferte objekt, men ogsaa ganske likt hjemme. Saa fjorder har vi noen mye lengre og veldig flotte eksempler av hjemme ogsaa, men fjellene synes vi jommen var mer imponerende her sor. Vi hadde folelsen av aa vare hjemme, paa andre siden av kloden!

Innerst i fjorden er fjellet som er saa poppis.

Her stod vi aa venta paa at Gandalf skulle komme ridende ned fjellsida. Visstnok fikk de ikke lov aa filme inn scener til Ringenes Herre her fordi veien var for farlig til aa ha fanatiske filmfreaks valfartende til omraadet.


Meg og gjerningsmannen (kammeraten som mista div i lokal innsjo).

Mer vakre fjell og daler.

Milford Sound (fiord).

Fossefall ned fra fjellsida og ut i fjorden som de tohundre japanerne ble helt ville naar de saa.

Pa veien tilbake hoppa vi av bussen i Te Anau, hvor vi skulle tilbringe to netter for aa jogge opp en av fjellsidene i naerheten, vi er jo tross alt norske fjellgeiter. Vi hadde planlagt aa komme oss opp til Luxmore Hut 1084moh. Vi stod opp tidlig dagen etter og tok baaten til blodpris over vannet (Lake Te Anau, NZs nest storste innsjo) og satte oppover med friskt mot. Utrolig fine skoger og traer her, og da vi hadde kommet hoyt nok opp forsvant plutselig alle traerne og ble erstattet av myr og straa. Begynte aa regne akkurat da vi hadde kommet opp til hytta, saa vi satt her og spiste nista vaar, for vi tok oss en tur videre oppover paa en liten topp. Helt til toppen kom vi ikke, men moro var det naa lell. Da vi kom ned igjen til hytta satt jammen i meg selveste franskmannen Max der, saa da ble det gjenforeningsfest og en tur i den lokale kalksteinsgrotta. Vi gikk ned igjen sammen med Max og tyskeren Daniel og var utroooolig slitne og saare under beina da vi kom tilbake til hostellet etter 10 timer paa tur og ha tilbakelagt 3 mil. Fortjent tok vi oss en lang dusj, spiste forferdelig tomatsuppe, noen merkelige (men ganske gode) pannekaker og restepasta, og drakk litt rodvin. En dag uten alkohol er som en dag uten mening! (hehemm...)

Dagen etter satt Heidi som et slakt i sofaen aa hekla nesten hele dagen, mens Sol var en tur i byen, foer det bar tilbake til Queenstown.

Ut paa tur, aldri sur!


















Finfin utsikt!

Veery niiiice!


















Dypt inne i kalksteingrottene midt i svarteste fjellheimen viste det seg at det gikk gjetord om turister som aldri hadde funnet ut igjen og fortsatt vandret de endelose trange underjordiske gangene, blandt stalagmitter og stalagtitter. Det synes vi hoertes skummelt ut:

Ingen kommentarer: