
Ferden gikk videre til Franz Josef, en lite og turisifisert sted hvor folk valfarter for aa se bre og fjell. Vi droppa den vanlige breturen til fordel for et luftig fallskjermhopp! Og det var jammen noe for seg selv! Verdens minste fly (klarte aa skvise inn en pilot, to proff hoppere og oss to, men da var det sannelig fullt!) fraktet oss opp til 12 000 fot, der vi hadde nydelig utsikt over NZs hoyeste fjell Mt. Cook og drossevis av isbreeer paa den ene siden, Tasman Sea og regnskog paa den andre. Fikk ikke nyte utsikten saa lenge. Plutselig aapna de dora og Solveig ble dytta utafor. Dinglende 4km over bakken provde vi aa faa fram et glis til kamera, for det baerte nedover i 200 km/t. I det Solveig hadde tatt en grasios salto ut av flyet ble Heidi med makt aka mot aapningen, toff i tryne for kamera, men med hjertet i halsen.

Det var noen uvirkelige og nervepirrende 45 sekunder for fallskjermen gudskjelov loste seg ut, og vi kunne puste lettet ut. Resten av turen ned var en sann fornoyelse, og etterpaa var vi bare to store glis.
Etter det var gjort svevde vi i skyene de neste dagene, trengte ikke noe mer action den uka. Vi slappa av paa fint hostell, skulle egentlig padle paa en vakker "mirror lake", men vaergudene var dessverre i mot oss.






1 kommentar:
Kul-tur asså. Vi følger med dere på storskjermen. Tante, onkel og bestefar.
Legg inn en kommentar